Før
Far vell Berit

i morgen skal jeg se deg

fortelle deg om det grønne gresset

strået du ga meg 

som jeg tygde på mens vi var så fornuftige

Så fornuftige 

som bare en gutt på atten og ei jente på seksten kunne være

steinen vi satt på

det røde håret ditt

latteren 

fregnene

og øynene

Blikket ditt vil alltid være mitt

Etter


Det er så vondt og se 
en du var glad i 
bare helt plutselig bli et hylster 
en puppe 
som har vært så sliten 
av å holde seg fast til livsgrenen når det stormer  
Men så ser vi at dette er  
den siste fødsel  
i smerte 
frigjørende fra sitt eget skall  


forsiktig og undrende  
stige den opp mot stjerne  
med vinger farget av aftensolen 
lenger og lenger opp 
og vi står undrende tilbake 
med tårer over fødselen vi har sett