Wednesday, January 06, 2010

Før
Far vell Berit
i morgen skal jeg se deg
fortelle deg om det grønne gresset
strået du ga meg 
som jeg tygde på mens vi var så fornuftige
Så fornuftige 
som bare en gutt på atten og ei jente på seksten kunne være

steinen vi satt på
det røde håret ditt
latteren 
fregnene
og øynene

Blikket ditt vil alltid være mitt



Etter


Det er så vondt og se 
en du var glad i 
bare helt plutselig bli et hylster 
en puppe 
som har vært så sliten 
av å holde seg fast til livsgrenen når det stormer  
Men så ser vi at dette er  
den siste fødsel  
i smerte 
frigjørende fra sitt eget skall  


forsiktig og undrende  
stige den opp mot stjerne  
med vinger farget av aftensolen 
lenger og lenger opp 
og vi står undrende tilbake 
med tårer over fødselen vi har sett

1 comment:

Anonymous said...

I wish not agree on it. I think nice post. Specially the title-deed attracted me to read the whole story.