Don't explain

egentlig, så vil jeg skrive noe
noe om det å være alene
sånn akkurat nå¨
men det er ikke det viktigste
det viktigste er de folka jeg har møtt
sånn som hun som var ca 2,3 meter høy
med en ryggrad og en stolt gange som en prinsesse fra et ukjent sted i Afrika

bare at under klærne var det blødende sår
skåret i seg selv
av seg selv
eller han med gitaren, han som spelte bedre en Hendrixen
og sang like bra som Bob Marley

bare han hadde LITTTTTTT SPEEEEEEED
bare litt..
noen som fikser det eller?
Eller forfattere'n jeg gikk sammen med på voksengym
en gang på 80tallet
som hele tiden putta tommelen opp i ølglasset mitt
kanskje fordi han visste at da orka ikke jeg å drikkke den pilsen
gud veit hvor den finger'n hadde vært før
særlig etter at han kom ut av dassen på Rosenborg kafe
eller han som kom så mye lenger enn meg
etter at vi hadde vært statister sammen på et teater i Oslo
og han ble kjendis
og så drakk og dopa seg i hjæl
Men alle hadde vi et fristed
(ja jeg snakker om meg selv også)

Akutt og avlastningsenheten
Ett frirom
som bare var der
en mulighet for ett rom
for å komme unna
hverdagen
og det uten å bli innlagt på psyk...
fungerte bra for så mange
sånn før det tippa mener jeg
og nå
nå har byråkratene sagt
hyshhh
vi har ikke mere penger til dere
dere er ikke noen pressgruppe av MENN med MENNS sykdommer
så dere salderer vi
vekk
og hiver ut unger
viser vekk gubber på 95 fra å spise sammen med de eneste han kjenner?
Det er mye nå
jeg klarer meg
men tenker på
at utenfor
står spøkelsene av mine venner og grøsser


som ikke klarte det

Don't explain