jeg ante ham i skyggen
hvorfra han skulle bestige Henne
som hadde vært Oss

han gikk i ett med det gule løvet
fra det sorte fruktreet 
som hadde båret våre to frukter

uten hud står jeg og gråter
ved floden av mitt liv
og kjente høstkulden sige nedover ryggen 
lik tynne striper av blod

jeg forsto i mørket rundt meg
at han kom 
fordi jeg ikke
lenger kunne lese hennes behov 
da sommeren gikk over til høst

jeg forsto ikke 
att alt lå hos meg
att ansvaret var i meg
att redningen av det liv vi hadde levet 
var mitt 

svaret
kom år for sent

mørket 
og hans skygge ble usynlig
i stammen av livets tre 
som en gang var oss