Smerten borer seg inn i meg
frigjør meg fra meg selv og til meg selv
det er som når solen smelter isen rundt knoppene
på grenene den siste vinterdagen
og vinterens flortynne liksvøp av is fordamper
og slipper taket
bundet til livstreets gren
står jeg og tar i mot det som gis meg
Jeg har ventet så lenge nå jeg kan vente litt til
Det mørkner ute
og det er lenge til våren
Mine forblindede sanser
kjenner lyden som av et onomatopoetikon >>Switch<><>
1 comment:
Jøje meg.Dette var BRA....Jeg likte spesielt godt det med treet.Veldig mange dobbelte, for ikke å si triple og kvadruple meninger der.rett og slett spennende, hehe.
Diktet om reven i bur var nesten fysisk vondt å lese, for det treffer.Det treffer midt i alt det en så gjerne vil skånes for,og late som ikke er sånn...Som bekvemt havner bak tanker i hverdagen, hvor travelheten og renteøkning er det som stjeler tiden..
Det siste diktet har en illustrasjon som nesten klarte å ta min oppmerksomhet bort fra innholdet.Den reven på bildet, er bare UBETALELIG....ser for meg forfatteren, med det samme elleville utrykket i ansiktet som dyret på bildet...og...ja,hehe,det er sinnsykt morsomt...Men innholdet står i skarp kontrast til den sorgløse illustrasjonen, er jeg redd for..
Personlig er det en vei som jeg ikke forstår, og stiller meg spørrende til utfallet...Jeg er veien, ikke vandreren.
Post a Comment