julesalme i mars

Nå tennes tusen julelys

De lyser klart og stor.

Vi ser dens stjerne om vi vil

Gir fred til hjertets rot..

Langt over jordens krig og hat

og over hjerters savn

hans pris vi lover om vi kan

i natten, verdens larm.

Vi synger om et lite barn,

som lå blant krybben dyr

hva skjønte de av Herrens håp  

at frelseren er stor?.

La stjernen over Bethlehem,

gi oss en salig fryd

la lyset slippe inn til oss inn

for glede håp og fred

Det lyset stråler inn i oss

Guds kjærlighet og fred

Hans nåde gir oss evig håp

Gir smak av evighet.

I krybben fødtes han vårt håp

han er Guds egen sønn

Marias tårer vætet ham

mens Josef sto og gråt

Hør engler, hyrder priser ham,

selv konger ga ham alt.

Det duftet myhron

ble til gull

til jordens håp i alt.

Vi priser Fader, Sønn og Ånd,

I stjerners dunkle lys

som spede korn i markens muld

gis julens håp på ny

mulig jeg var en døgnflue i mitt liv hos deg
mulig jeg blir en bananflue i det neste livet
men jeg kom ikke dit
selv om jeg ville
altså er jeg
blir jeg
kommer jeg til å være
om du

du er vakker

du ser meg
visker ordløst
 "du er vakker"
varme bok-staver 
jeg former med øynene mine
lar synke inn i hjernen
treffer glødende intenst
et hemmelig rom i hjertet mitt
dit bare du får komme inn
for å hente dem tilbake
forvandlet 
forl ditt sted i rom og tid
jeg ikke vet om

perlen

Den lille med små små  perler
i øynene
Små små perler som funkler
ikke bare i det jeg ser
men som jeg kjenner i sjelen

er det tårer jeg ser også i øynene?
en lille perle
legger skulderen inntil min skulder
må disiplineres
jeg har kjent lukten av liv

Aksept av perler
 perlen

Min kropp
så plaget av et langt liv
min rare kropp
som er der
som den er

Du viser aksept for meg
som også trenger en skulder

Hvordan betales en knust barndom?
som det skulle være i barndommen
med knapper
glansbilder
og glassperler
for svin
Knuste mennesker har ingen barndom
å bry seg om

Spenningen
håpet
redselen for ikke å rekke til
først og fremst for meg selv
så for deg
ligger et sted bakerst i hode
og kun morgendagene
vet svaret

Hva trenger du
se på meg
treff øynene mine
vær ikke redd
kanskje biter jeg ikke
kryp inn i armene mine
så skal jeg
om du tør og vil

Stormen

Stormen
prøver å nekte meg lukten av jord
solhverving
smaken
av naken hud

stille før stormen i meg
om den kommer

Jeg jobber jobber jobber og jobber
med meg selv
og tryner tryner tryner og tryner
i mine ord
hvorfor lærer jeg ikke
der jeg
tryner tryner tryner og tryner
igjen
komatisk
sliten av meg selv
forvinner inn i meg selv
vil ikke bli der nede
så jeg fortsetter å
jobbe jobbe og jobbe
med meg selv
selv om jeg føler at jeg sliter mitt hode
i knuter og ser varmer i farger og liv

 La meg brenne ut,, men veldig, veldig langsomt

Før
Far vell Berit

i morgen skal jeg se deg

fortelle deg om det grønne gresset

strået du ga meg 

som jeg tygde på mens vi var så fornuftige

Så fornuftige 

som bare en gutt på atten og ei jente på seksten kunne være

steinen vi satt på

det røde håret ditt

latteren 

fregnene

og øynene

Blikket ditt vil alltid være mitt

Etter


Det er så vondt og se 
en du var glad i 
bare helt plutselig bli et hylster 
en puppe 
som har vært så sliten 
av å holde seg fast til livsgrenen når det stormer  
Men så ser vi at dette er  
den siste fødsel  
i smerte 
frigjørende fra sitt eget skall  


forsiktig og undrende  
stige den opp mot stjerne  
med vinger farget av aftensolen 
lenger og lenger opp 
og vi står undrende tilbake 
med tårer over fødselen vi har sett

møte

Ser øyne
blikk som har sett
hører stemme
levet liv
levende liv
berører hud
fast håndtrykk
blomster
nytt vennskap
som er urgammelt
og mat
føde for kropp og sjel
er denne aften nå

Så er jeg der igjen

mental kniv foran strupen

vil bare kutte kutte og kutte

men gjør det ikke

ring etter hjelp 

og får det muligens

om ikke det er fullt på herberget

Vi skamløse

Vi skamløse
løst av skam
ser jeg
Hud mot hud
armer lår og hender
kroppene flettes i hverandre
hud langt inne i varm våt hud
kjønn mot kjønn
dyriske lyder
makt
vennskap
smerte
smelter ut på huden
et lysblaff av
orgasmer
svette, safter,
kropp
Englenes tunger som sirkler og sirkle
rundt unniversets midtpunkt
orgasmer
svette, safter,
det drypper av mitt fallos som kjenner universets dirring

kropp
orgasme
svette, safter,


kropp
hender som gjør åpninger større
salt
tårer
smak

var jeg der
eller var det bare en drøm
om hudens liv

jeg velger det første

tørre tårer

Jeg gråter tørre tårer
tørre som kjærligheten i meg
som ikke kan vises
har ikke nøkkelen

Jeg gråter
tørre tårer
ser meg rundt
for å elske
tør ikke
har så mange sår
de blør
stinker gammel materie

Har noen et plaster?

POST FESTUM

Rusen stiger ut av hjernen
blander seg med den eteriske nattetåken 
fra en vinternatt ved fjorden 

Aker brygge 
er for en gangs skyld taus
jeg fryser nå

Det har Hun også gjort i dag
og jeg skulle så gjerne gitt henne all min varme
men jeg tør ikke
vet ikke hvordan

Tomheten slår meg i ansiktet
glade venners siste berøring gløder 
ennå på mitt kinn

I klemmen deler vi døde hudceller
sa hun og varsomt omfavnet hun meg

Det faste gode håndtrykket fra ham, 
en Jæger

Den siste ved vårt bord kastet ikke skygge

Vi gikk hver hver vår vei
De mot Øst og soloppgang
Jeg tilbake til mørket i Vesten

I vinternatten bortover Bygdø Allè 
snakket gud pakistansk 
gud åpenbart seg 
via media 
i den tause 
mørkhudede taxisjåførens høytalere

Skru av 
for gud sover nå 
tenkte jeg og ga ham bra med driks

I regnet på Bygdø 
så jeg plutselig hennes ansikt for meg
i skinnet fra juletreets kaskader av lys 
som forlengst burde vært tatt ned

Hennes tindrende blå øyne
jeg ikke kunne måle dybden i
lyste av farver og streker
mens hun betraktet de to 
som satt og spiste på hverandre
ved sidebordet

Diskre skisserte hun
den virkelige virkeligheten

Det forskende blikket hennes forfølger meg
inn gjennom min hvite dør 
til det lukkede mørke rom

Hennes lukt er der fortsatt 
Den kommer meg i møte og omfavner meg
fyller meg
Jeg er sulten 
ingenting å spise

Brått hadde jeg innsett denne natten 
at jeg lik Christian Krogh 
har skuet den samme Oda
og at jeg lik ham også er en Olding

Se din kjole

Som en inkarnasjon 
av generasjoner med kvinner
kom du till oss
så bitteliten 

Og du ble tatt fra vårt bryst 
svøpt og lagt i en kuvøse, 
for det var ikke luft nok for deg 
ved din mors bryst!

vi trodde ikke du skulle klare mestringen med livet
at noe skulle være feil med deg

men du skulle ikke taes i fra oss

I din rosa prinsesseskjole 
og med farger, streker og ord
løper du verden i møte og sier
HA! JEG ER MEG JEG... 

Kom verden så skal jeg fargelegge deg

det er din plikt å ta vare på

Barnet i deg
Barnet rundt deg
Barnet du ikke ser
Barnet som ikke lar deg se seg
Barnet som ikke er
Barnet som ikke 
Barnet som
Barnet

jeg ante ham i skyggen
hvorfra han skulle bestige Henne
som hadde vært Oss

han gikk i ett med det gule løvet
fra det sorte fruktreet 
som hadde båret våre to frukter

uten hud står jeg og gråter
ved floden av mitt liv
og kjente høstkulden sige nedover ryggen 
lik tynne striper av blod

jeg forsto i mørket rundt meg
at han kom 
fordi jeg ikke
lenger kunne lese hennes behov 
da sommeren gikk over til høst

jeg forsto ikke 
att alt lå hos meg
att ansvaret var i meg
att redningen av det liv vi hadde levet 
var mitt 

svaret
kom år for sent

mørket 
og hans skygge ble usynlig
i stammen av livets tre 
som en gang var oss

Av og til
må du tørre å stole på
at jeg ikke lar deg falle
uten å ta deg i mot

Av og til
må du gi deg selv
gleden
og friheten

jeg venter
for da
blir av og til
til når du vil
for deg

Den ensomme reven kryper sammen i fosterstilling
og slikker sine sår
innerst i skogen under
en granrot hvor den håper at ingen ser den

fra tøff rev på hønejakt med halen høyt hevet
til en livredd revunge som søker etter morens bryst
er det kort vei

kryper sammen i fosterstilling
lukker øynene og kjenner pulsen slår fortsatt
litt til, litt til

Slangen buktet seg sakte og taus frem mot reven
luktet seg frem til det såret som var dypest
og som rant av materie

Da slangen åpnet munnen for å bite
så det ut som om det var et lyst gult smil
om slangens munn

Slangen bet seg fast
sprøytet sin gift

Reven skrek, hjerne eksploderte av smerter
han holdt på å gå fra forstanden

stille forsvant slangen i gresset
oppdrag utført

Dagslyset svinner over granskogen
kulda biter seg inn 
og med ett blir alt så stjerneklart

langt der opp blinker det på stjernehimmelen
milioner av år gammle stjerner
noen døde

men reven lever
lever og ser
kjenner og føler
han finner vann og noe å spise

Mennesket synger om stjernene
reven ser 
i stjernene håp lys
nye muligheter

Takknemmlig 
for at det finnes oss
som er levende blinkende stjerner
turkise
blå
rød
grønne
løfter reven labbene mot hode 
slikker vekk tårene 
og ser plutselig med forundring 
at stjernene blunker til ham
og synes si
stå på revegutt

Ja klart jeg gjør 
sier reven
klart jeg gjør

Så løfter han halen i været 
og tusler videre med blikket vendt opp

Dine hender er en flod
som et smykke
dine øyne gir meg ord
ord av lykke
som en skinnende juvel
vil de funkle i min sjel
gjennom tid og evighet
gjennom rom og uten sted
der jeg er vil også du
for alltid være

For din røst er lik en dåp
din tåre bever
og din stemme gir meg håp
om liv som lever
dine farver tar mitt savn
for min himmel er din favn
lik en ild som ikke brenner
gir meg liv som ikke ender
der jeg er vil også du
for alltid være

Til Malin som forsvant fra meg.

Bak meg er et sort teppe.
Det hender jeg snur meg, 
undrer meg over hva som skjuler seg der inne i mørke!
Jeg vet det så godt, 
det er min fortid.
Det som engang var og som nå ikke er!
Jeg kan godt snu og gå tilbake og inn i mørke.
Det er mitt valg,
vil jeg det?

Her er en strek, 
så tynn som et barberblad -
og like skummel
synes jeg streken er.

Streken er tegnet av en kant av lys.
Et lys som skiller mørke fra lyset.
Et sterkt sollys av vilje,
vilje til å gå fremover inn i 
og videre frem i lyset.

Lyset er gitt av min vilje til å ville leve,
av gode venner som går ved siden av meg,
Men det er jeg, 
Og bare jeg, 
som må ville 
ta et og et skritt fremover.
Forsiktig!

Som i en dis, 
ser jeg inn i lyset som ligger der foran meg.
Konturene forsvinner,
skyggene blir borte.
Tør jeg gå fremover?
Vil jeg gå fremover?
Valget er mitt,
bare mitt…
Det er jeg som må ville.

*

Den ene, den lille….

Han lå helt stille, livløs.
Leppene var blå.
Hadde aldri fått lov å trekke pusten 
og kjenne Guds ånd i lungene. 
Han hadde aldri skuet utenfor sin egen lille verden, 
som var et trygt rom av vann, 
med duse farger 
og trygge gode lyder langt bortenfra. 

Han skulle aldri få leke med Henne, 
den andre babyen som ble født nesten samtidig 
av en annen mamma 
en venn med hans mamma.
Min datter! 

Hun ble tross all forventning 
et vell fungerende lite menneske. 
”Alt er bra med mor og barn”

Han ligger i sin egen nysnekrete hvite seng. 
En seng omkranset av markblomster og granbar. 
Lokket er ikke satt på. 
Hans mamma ville at alle skal få se 
hvilket vakkert barn de har fått.
I Kapellet var det fullt av mennesker...


Den andre, den store…..
Han lå helt stille, livløs.
Han hadde pustet, 
pustet inn i helvetes angst 
den tunge røyken av dop. 

Blodårene og tiden var forlengst oppbrukt 
av alle sprøytene, 
alle pillene 
all helvetes mat 
som den knuste fortrengte sjelen måtte ha 
for å kunne overleve 
Aldri noen som skulle leke med ham
Alltid ensom 

En dag til 
en dag till 
Kroppen tilhørte en gammel mann. 
Egentlig bare en gutt. 
”Jeg har båret ham som liten, 
jeg har båret ham gjennom livet. 
Nå skal jeg bære ham til graven” 
sa hans Mamma.
Begge var de skapt i Guds bilde.
Jeg begravet dem begge
I kapellet var vi bare tre levende....
.

*

Opp av jorden
dekket av dødt løv og mellom gamle kvister
i kontrast til sitt skinnende hvite hode
lyser det i forsiktige grønne blader
og en såre tynn stengel

Anemone nemorosa
det lyder som en fanfare

den blomsten jeg måtte lære at jeg elsket
den blomsten jeg ikke visste at jeg kunne savne

Jeg ble fratatt muligheten til å komme til den
for den kunne jo ikke komme til meg
og det fantes ingen
som kunne plukke den til meg

Å la meg få se deg en gang til
la meg få se at du fødes igjen og igjen
en re-inkarnasjon
av håp
og glede for mitt øye

En vår til
er alt jeg ber deg om
Hvitveis
helt til du dekker min hemmelige grav
hvor jeg skal gi næring til din skjønnhet

*

En gang i min verden
så var det tre søstre som krysset min sti,
den yngste var for ung og for fager
de eldste gikk ut for å ri.

Den andre var eldre og hadde
et blikk og en kropp
så mitt hjerte sa hopp!
Lik huldra hun spiste oss alle,
men kastet oss opp uten stopp.

Den eldste hun ville så gjerne,
lik søstren ha spist meg helt opp,
men kroppen var tynn og så nedslitt,
og nå var det jeg som sa stopp!

Hvor ble de så av disse søstre,
forsvant fra historiens stall.
Den andre red hest uten nåde,
for ri, det var hennes kall!

Den eldste kom aldri tilbake,
i denne verden hun led.
Hun er nok fremdeles i skogen -
og venter ved stien et sted.

*

Du kan, om du vil.
du kan bade naken i et tjern, mitt på natten om du vil
du kan elske noen, om du vil.
du kan velge noe, om du vil.
du kan si nei eller ja, om du vil.
du kan si
om du vil.
om du vil
ligger alle muligheter åpne for deg,
om du tør
å ville det du vil!

*

Nå blir han fem
og verden er full av svar
som det finnes tusen spørsmål til
og alle 
alle 
må han ha svar på

hvorfor er ikke biler laget av iskrem
og kan båter fly

han ser og smake på spørsmålene
og lik sommerfuglens lett dans 
fra blomst til blomst
farer også hans tanke 
og vips så er de på et helt nytt sted

Hans dype barneøyne så inn i min sjel og sa:

"man får den tid man får"

*

venner en tidlig vår
er å brenne bål
steke klissete marsmalowes på bålet
lange dype samtaler om alt og intet
Jens August Bjørneboe, Andre Bjercke, Oda og Hans
en dråpe scamhpis og litt mat
være blakk
høre et barn som aldri har lært å spille øve på violin "twinkle twinkle little star"
og vite at på samme himmel
er det stjerner og planeter
for så senere
sitte alene og gjøre opp status
Passion of the Christ på dvd
gråte og vite at vi hadde rett i vår samtale
vi tre
og Bjørneboe om dentidens og nåtidens presteskap
som har glemt Gud
stjernene er der om vi ikke ser dem

*

I sykehusets sterile rom står den og brummer
og synger en sang jeg ikke kan 
mr mr mr synger den
jeg legges ned på et bord
og dissekeres av en sentrifuge av lysende øyne
som går rundt og rundt kroppen min
og spiser meg langsomt opp
mens bordet jeg ligger på mer ligner en tunge 
som langsomt og sikkert føres inn i ulvegapet
øynene avleser hver minste fysiske bit i meg
og overfører det til kloke legers øyne
som vurderer om jeg fortsatt 
kan være meg
å la meg være 
i fred snart

*

alt virker
tilsynelatende bra
utenom for paven
han er død
kardinalene glitrer
seg med tårevåte øyne
og ser seg selv
som tu es petrus

*
Opp av jorden
dekket av dødt løv og mellom gamle kvister
i kontrast til sitt skinnende hvite hode
lyser det i forsiktige grønne blader 
og en såre tynn stengel

Anemone nemorosa 
det lyder som en fanfare

den blomsten jeg måtte lære at jeg elsket
den blomsten jeg ikke visste at jeg kunne savne 

Jeg ble fratatt muligheten til å komme til den
for den kunne jo ikke komme til meg
og det fantes ingen 
som kunne plukke den til meg

Å la meg få se deg en gang til
la meg få se at du fødes igjen og igjen
en re-inkarnasjon
av håp
og glede for mitt øye

En vår til 
er alt jeg ber deg om
Hvitveis
helt til du dekker min hemmelige grav
hvor jeg skal gi næring til din skjønnhet
vår etter vår

*

Stolt reiser den sin lange nakke
skuer utover mot horisonten som ligger som en dis i det fjerne

den ser alt

nyter toppskuddene på vegetasjonen
elsker smaken 
dugg friske skudd som av manna fra himmelen

den har tid til sine venner
som tusler rundt dens høyreiste ben

og den har en mors kjærlighet til sine barn

men det er vanskelig å skue ned over sin egen hals
og telle flekkene

som livet selv
er det sorte og hvite felt på en giraffs pels

reven og tigeren og apen
trenger deg giraff

for det er du som værer farene
det er du som har utsynet
og som med din lange hals kan se hva som kommer i det fjerne

*

hvem er du
som så meg i det fjerne
hvem er du
som tar meg til meg selv
hvem er du
som holder i mitt hjert
det er du
bare du

lyset går igjennom skyen
og treffer sprekker i mitt sinn
og med varme stråler
tråkles smerten sammen
og varmen heler
stiger
er

hvem er jeg
som smiler over solen
kjenner varmen i min syke kropp
hvem er jeg
som tør å la meg kjenne
at jeg er
har en muskel
tårer
smil
jeg er meg

"Hva er ingenting?

Ingenting er jo en ting vi snakker om.

Altså er det en ting.

Men ingenting kan jo ikke være noen ting siden

ingenting ikke er en ting,

noe som vil si at ikke en ting kan være ingenting siden ingenting

ikke er en ting, men allikavel er en ting.

Kanskje det hele er en selvmotsigelse? Hva mener dere?

Mvh Eivind Johnsen
"

Kjære deg

Ingen-ting er ental for norges mest hemmlige styresmakt. 

Ingentinget! 
Det er de som bestemmer over alt... 
over STOR-ting 
og LAG-ting 

og Regjeringa, forsvaret og bydelsadministrasjonene,

ikke minst trygdekontoret og sosialkontoret.

De to siste nevnte organer er direkte styrt

fra Ingen-tinget som altså er den hemmlige organisasjon som styrer meg

+ deg, men vi vet det ikke... for ingen ting skjer!

Ingentings presidenten finnes,

det er broren til tingeling, kjent fra Peter Pan, og han heter Inge....

konspiratorisk hilsen fra Reven

tiden er nå
tiden var da
tiden kommer
men aldri kan jeg gripe den
eller gi deg den
for jeg sanser den ikke
før det er for sent

Det er ostens liv

kort og heftig, skivet opp
i små feminine skiver
eller hugget ut med kniv av en billedhugger
eller blåskimret smørt utover en tørr kjeks
som bakgrunnen i et bilde av Picasso
med en blå drue som prikken over i'en

for ostens liv er kort

og må behandles varsomt
holdes kaldt og litt fuktig
tåler ikke sollys
og lunkne brødskiver 
i begravelsessamvær

men i ildens hete 
eller mikrobølgepappovnens bølgende stråler
gir den liv til sultne munner
med sennep
skinke
smør
tomat 
litt kryddergrønt
og sitronpepper

for å så velsignet 
og stappes den ned i magen
forvandlet 
til 
kalsium
som gir meg og deg liv!

Kjærlighetens høysang

for ikke så mye religiøse

Jeg snakker 
og når jeg gjør det
enten sånn som vi snakker sammen
eller jeg snakker himmelsk bra 
sånn som en engel 
så hjelper det ikke om jeg ikke har kjærlighet

Ja selv om jeg virklig 
helt oppriktig gir av den 
til de rundt meg 
så hjelper det ingen ting om jeg og du ikke har kjærlighet

For når lyden som kommer ut av meg 
blir som lyden av ingenting

som stumme 
nyhetsbilder uten lyd 
lik skurrende hvit støy 
til og med 
om jeg kan uttale meg skråsikkert om absolutt alt 
vet absolutt alt 
kjenner alt om alle og om meg selv 
og klok eier kunnskap i og utenfor verden 

Ja till og med 
om jeg har den største tro på meg selv 
eller andre
til og med 
om jeg innbille meg og andre 
det jeg slik en dårlig politiker 
juger om
men ikke har kjærlighet 

da er jeg ikke 

om jeg gir bort alt jeg eller andre eier 
gir bort maten min 
dreper alt i meg 
men ikke har kjærlighet 

så hjelper det ikke noe som helst 

For kjærligheten 
er full av tålmodighet 
vil det beste for alle 
finnes ikke frekk og rå 
bruker ikke deg eller meg som dørmatte
er ikke mer en den står inne for 
er ikke arrogant 

Kjærlighet har ikke noe med sex å gjøre 
er ikke der for å tilfredstille mitt eller andres ego 
bærer over med meg og det jeg gjør 

for den har ikke noe med "Ondskan" å gjøre 

hverken deg 
meg eller andre hånler den av
den er sannhet 

kjærligheten klarer å overleve 
selv gjennom absolutt alt

tror på alt du gjør som er godt 
lever i og med håpet 

overlever alt 

Kjærligheten stikker ikke av 
ikke engang når det er som tøffest 

For når alt snikksnakk 
og tomme ord ikke lenger kan uttrykkes 

når alt og alle 
endelig til slutt er uten ordets makt 
når selv kunnskapen 
og menneskets viten er gått tom 
så endelig innser vi at vi forstår så lite 

for vi har pratet oss tomme 
kommunisert oss i stykker 
ødelagt stillheten i samtalen 
for det er jo alltid noe annet
noe som må gjøres
sies
alltid noe annet 
noe annet
enn akkurat nå 
enn der vi er 
nå

En dag 
til slutt 
når alt er stille 
og vi må forstå 
så skal det som lager støy i hjernen 
forsvinne 

Du skjønner
da jeg var liten 
sa jeg ting akkurat som det var 
sånn som et barn sier det
for jeg tenkte som et barn tenker 
opplevde det sånn som et barn ser det 
og jeg ble jeg en voksen mann
jeg glemte å være barn 
så det speilvendt
forsto ingen ting 

Men en gang skal vi se det 
akkurat som det er
krytallklart 

da skal jeg endelig 
virkelig helt ærlig 
forstå alt
slik Gud forstår meg nå 
akkurat sånn som jeg er 

så blir de stående helt i lyset 
disse tre

Tro 
håp 
og kjærlighet 

og størst blant dem er kjærligheten

Det fantes en tid
uten mobile telefoner
personlige computere
det var før
før nå

Det har alltid vært 
en tid før noe

Men var vi lykkeligere da
enn nå

Nei for jeg husker at da 
så vi dypt ned i 
og helst under 
den sosialdemokratiske grå asfalten
og konstanterer at det bare var 
jern og metall
og gråstein der
steinhjerter ble vi til

I dag kan vi rusle langs Karl-Johan 

en grå høstdag i september
og ennå høre ekko av sommerens rytmer 
se glade øyne
rytmer farger klær og liv
i øyne som elsker
og som ser opp på de sommermettede trær
snart gule av trett klorofyll
over en øl
og vite at snart er det vår igjen

Om hvordan jeg har det,

spurte min venn legen

jo takk som spør,
jeg har det!
Sa jeg.
for akkurat nå så har jeg
det!

I mitt ansikt
har jeg risset inn
ansiktene av alle 
dem jeg elsket - 

Hvem tør nå si 
at jeg ikke er
vakker?

I mitt ansikt
har jeg risset inn
ansiktene av alle 
dem jeg elsket - 

Hvem tør nå si 
at jeg ikke er
vakker?

Lik Sisyfos 
strever og presser du smertens sten, 
oppover klippens tunge, glatte og iskalde fjellvegg.

Du får ikke stenen oppover 
og over kanten og ned i vulkanen.

Du kan ikke bare la den ligge,
ikke slippe taket i den.

Taket glipper og den ruller ned,
gang etter gang.

Som et marerit er den,
ett skrekkens bilde.

Men du gir deg ikke, den må vekk.

Jeg står nedenfor og ser på
mens tårene renner.
Bare du og jeg kan se stenens skikkelse.

For det er jeg som har gitt deg stenen i gave.
Bildet av stenen er mitt tegn
som omdannes til ditt mareritt.

Jeg sørger, 
og rekker deg mine hender,

Gråtende ber jeg deg om å la meg prøve 
å føre stenen bort fra deg,
og ned i glemselens krater.

eg sørger,
for jeg er utenfor boblen.
Aldri har så nært,
syntes så fjernt. 
Som i dag.
Nå må jeg være den voksne lille gutten.

En gang, 
skal ordene: 
"and we commit his body 
to the ground; 
earth to earth; 
ashes to ashes, 
dust to dust", 
lyde 
over det 
som en gang var Ham.

Sakte strøs hans aske
over hvitveisen...
og Hun tenkt:
Jeg kunne stole på Ham.

og tanken ble ordløs

det 
ord du skrev 
er vondere enn 
det du sa
når ingen lyttet

Vær varsom min venn
med de største ordene

ordenen kan bli så store 
at du tilslutt ikke får dem ut av munnen 
og inn i ørene til de som hører dem

vær varsom min venn 
med de små ordene

når de er så eterisk flyktige
at de lett forsvinner
med vinden før de uttales

vær varsom min venn
med de ordene du ikke tør å si

for om du aldri får sakt dem 
vil de for alltid ligge og brenne innerst i hjertet
og langsomt blir de forvandlet til smerte 
og erfaring

Ingen ting er så sykt som en syk mann
sa min mor
og hun hadde rett
influensa
diare
hodepine'
verk i ben og armer
kan jeg ha det verre
i dag

men
hjertet virker
jeg har ikke lenger diabetes
jeg kan gå i trapper

og allikevel 
nå går jeg å legger meg

så rart å gå ut av min gamle leilighet
sammen med den nye Ham 
som nå er Xens nye flamme

trykke på "kommer" på heispanelet
og høre de kysse hverandre
og vite at der han er nå 
har jeg vært
og at der jeg nå er
er en annen historie

nei
ikke bitter
sånn er det
bare litt rart
med han 
der i henne
hennes verden

må de få det bedre enn vi gjorde
tenker jeg 
og smiler litt vemodig

På det mørkeste kommer lyset inn
kroppen sitrer av forventning 
over at nå kan det ikke bli mørkere
hjertet slår ennå 
øynene er tunge 
håpet er der
er her
er hos oss alle 
og snart
snart 
dør kulden og våren finnes under isen
og i trette hender stive av smerte

gi meg lyden av buen på strengen
du tonemaler
gi meg farger på et hvitt ark
du bildekunstner
gi meg ord poetikon

gi oss liv 
du liv
av alt det døde gror

Jeg er den pene gamle koppen
den som står litt til pynt
som har mange skår og hakk
men med hanken fortsatt på plass

egentlig burde jeg vært kastet for lenge siden
men noen synes at designet mitt er fint
at jeg har vakre linjer 
og at selv med alle mine hakk og skår
så kan jeg drikkes av

gamle koper har inneholdt så mye rart
også ting den ikke burde ha inneholdt
og en og annen tåre
og alt dette setter sitt sprog på meg
jeg som er en kropp

Det er vondt å se smerten klore i en sliten kropp
det er vondt å se hender som ikke klarer å rette seg ut
ømt og varsomt tar jeg hendene i mine hender
og holder dem som jeg ville holdt en redd fuglunge

er det nok varme i mine hender
kjennes denne varmen i den andres slitte kropp

brød må skjæres
smør må smøres
ost må høvles

og verden må gå videre
selv om vinden uler gjennom trekkfulle vinduer
og hverdagens små og store greier
må greies
her og nå
der og da

hva vet vel jeg
om smerte
jo mye
men min smerte er min
bare du vet hvordan din smerte er

Korker og raketter har smelt fra seg
det samme har hun som jeg gikk forbi 
og som var så rasende i mobiltelefonen.

Et år er historie
gud skje lov og takk
året da alt skjedde
gleden sorgen
livet døde
håpet savnet
hjertet redsel
troskapet utroskap
lys mørke
kjærligheten ærligheten
alt ligger der borte i to tusen og fem
og jo lengre unna jeg går
desto mattere lyser minnene om det gjorte
men stjernene består
og tårene

rett deg opp rygg
sku fremover
mot et ubrukt liv
som ligger der og venter
på å bli brukt
-

om ikke det sorte tre var dekket av et tynt lag is
om ikke gran og furu var dekket av sne
om ikke jorden var dekket av tele
om ikke gress og busker skinte av isroser
om ikke hjertet var dekket av et varmt lag med kjærlighet
ville det ikke kunne bli vår
en gang til
for det skjer et mirakel
under is og sne
og i hjertet
det lever og ånder
og et nytt liv med varme og håp er der inne et sted
jeg ikke kommer ennå
må bare vente litt til 
og jeg ser på juletreet utenfor
og lengter mot hvitveisen
og heller rubinrød vin i mitt glass
i håpet

Din skrøplige kroppen er full av onde sommerfugler
Bøkene i ditt liv 
Bibelen 
Pippi holder selskap

snart må en ny dose heroin settes 
i din utmagrede gjennombankede kropp 
de onde sommerfuglene kan holde seg i ro.
Følehornene ligner sprøytespisser 
klar og skinnende for to nye heroinskudd

Sinnet fullt av sår
Livet så sårt
Alt i livet avbrutt
Sportskariere
Offiserskariere
Pappakariere

de onde sommerfuglenes vinger

som vinner
mer
mer
mer

for guds skyld... 
litt bort fra angsten
vinger med sorte kors

Min venn
Bruk den tiden du har 
til å se deg selv slik andres øyne ser deg
hva ser du da
det du vil at andre skal se
eller sannheten om deg selv 
som gjemmer seg i ditt blikk

min venn
lytt til tonen i de andres stemmer
til å høre det budskapet stemmen virkelig sier
og ikke til det du selv vil høre
men sannheten om deg selv 
som gjemmer seg i ditt øre

min venn sett kompasset i den retningen som er din
ikke den retningen som du tror er din 
fordi du vil at andre skal se deg
høre deg
si deg 
det du tror 
andre vil 
om deg

bare dine sanser kan fortelle deg sannheten
hva sannheten om deg selv er 

selv om natten er mørk
er det stjerner du kan navigere etter

litt lettere hyper er han
vår venn
og han ga meg tårer i øynene og toner i sjelen
varsomt steg fløytetonen inn og rant over i mitt sinn
jeg kjenner ennå smaken av avokado
av samtale
latter 
og tretthet som til sammen blir 
vennskap

på gjensyn komponist
ute i sneen
kom drosjen 
og tok oss tilbake til den andre virkeligheten

Lykke er å kjenne at du trengs
her og nå
for en du er glad i

lykke er å være frisk nok til å gi
det du kan 
til en du er glad i

lykke er å møte et blikk 
og vite at blikkene smelter sammen
i det de møtes 
for så å fare videre inn over
til der sjelen bor
og vite sikkert
at du elsker
og at det er renhetens sne som råder

det er lykke
det også

Hvorfor snorker jeg
når byen er full av hvit sne
og bilene sklir sakte inn i hverandre
som en klamydisk samleiescene
fra en italiensk film
mens jeg heller burde sovet
vann fra maridalen er mitt kryptonitt

1
Lykkelig løp hun ut i sneen
trosset brøytekanter og skjenende biler
målet var klart
butikken
med den kjolen

2
boksen med mynter i 
klirret fraetruende når hun forsvant ut døren

3
håper hun har vett nok til å ta på lue og votter
men samma det
for lykkelig som en sol returnerte hun basen
med sitt trofe
en sort kjole til å danse i
til å drømme i 
om HAM

4
og jeg sitter stille og tenker på min egen lykke
litt visere 
mer erfaren og merket av livets slag
og drømmer at våre barn skal slippe noe av våre smerter
men the show must go on
også for dem

Morgene har is på seg
men ikke her inne
Her er det er varmt trygt og godt
samtalen er om Livet
kjærligheten og døden

Brått blir samtalen taus
brutt opp helt nødvendig
av en liten gutt som fortøyer sine tanker
til vår brygge
og spør om ting i hans mikrokosmos
om tog båter og biler og hvordan det skal bli å bli menneske

Men det er du jo allerede
tenker jeg

Nå spruter tårene
hår for hår trekkes ut av min såre hud
jeg er en mann
og menn lider ikke i stillhet
nærmere og nærmer kommer pinsetten
øyeeple
vil den treffe feil tro
eller er hånden så stø
at den vet hva den gjør
med en kirurgisk presisjon treffer pinsetten håret
og ikke huden
og i ett smertefullt rykk er den ute
håret som får meg til å ligne en buskmann
og ikke det nydelige vesen jeg er
hva gjør man ikke for kjønn-heten
godt det ikke er andre hår som skal fjernes med pinsett

vinen var i glasset
ølet var i krus
tenk min tanke
se hit ut
lytt til hva du tenker

i det store mørke
tents nye lys
vinteren er ute
vi er her i hus
skummer øl i krus

inne i mitt hjerte 
synges det en sang
for mitt øye skuer 
venner på et fang
lykken er i blandt oss

Takk da gode venner
for natt som ble til dag
solen skinner ute
ser jeg i min rute
toner i mitt sinn

Som en klovn er jeg!
en gammel rusten klovn
som gjør meg til 
i vinterlandskapet
og ikke har forstått 
at Cirkus har reist til et 
sted uten vinter

jeg er akterutseilt

og gjør jeg mine kunster
i snøen på Aker brygge 
der alt skjer
fra starten til nå
en tid som er uendelig usikker

stille står jeg og ser
forover er det helt mørkt
jeg snur meg langsomt bakover 
og ser at isen fortsatt ligger over aker brygge 
som den gjorde for et år siden
like kaldt er det bak min tomme dør
og jeg ser at jeg har gått i ring
tårene er blitt til is

det finnes
bilder jeg ikke mer kan se
sanger jeg ikke lenger kan synge
musikk jeg ikke lenger kan høre
stemmer som har blitt tause
mat jeg ikke lenger kan spise
danser som er danset
ord som ikke kan beskrive
savn som savnes
øyne som så
vennskap som dunstet bort

gull som ble til sand
sand som ble til jord
ord som ble tause
øyne uten tårer

langsomt med små skritt
blir lyset til
overraskende var de der for meg
og med meg
jeg redd i en skjør såpeboble
som et knust glass
smaker forsiktig på livet

Send inn en klovn

(min oversettelse)

Litt av et par, kunne det gå?
jeg som til sist kjenner grunn,
du i det blå.
Send inn en klovn.

Litt av en vits,
se på oss to.
Jeg som bestandig drar rundt,
du ble i ro.
Hvor er din klovn?
Send inn en klovn.

Da jeg til sist, la om min vei
Endelig visste, den ene jeg elsket 
var deg.
Og med min vanlige sikkerhet, 
gjør min entre,
kan hvert et blikk
Ingen å se.

Ingen suksess,
min vei er Det,
Trodde du ville, hva jeg vil, 
Dummet meg ut.
Men klovner må til, 
Send klovnene inn
Nei vent de er her 

Å for et spill, det er vel rart, 
at en som kjenner sitt fag, bommer, så klart?
Men klovner må til, 
send klovnene inn.
En annen kom snart.

burde ha skrevet noe om depresjoner

men akkurat nå er jeg for deppa

Tilgi alltid dine fiender. Det kommer til å irritere dem no'jævli

Smerten som en lek

Smerten som en lek

Smerten borer seg inn i meg
frigjør meg
fra meg selv
og til meg selv

Det er som når solen smelter isen rundt knoppene på grenene
den siste vinterdagen

og vinterens flortynne liksvøp av is 
fordamper og slipper taket 

Bundet til livstreets gren står jeg 
og tar i mot det som gis meg

Jeg har ventet så lenge nå
jeg kan vente litt til

Det mørkner ute
og det er lenge til våren

Mine forblindede sanser 
kjenner lyden som av et onomatopoetikon
>>Switch<><>

Det er Torsdags natt.

Det er vondt å spille,
for det bringer så mange døde minner frem i lyset.
Det er vondt å synge "What a woderful world" når den ikke er det.
Forrige gang jeg sang den, 
trodde jeg på det. 
For jeg sang den for noen.
Nå sang jeg den for minnene av noe som var.
Og inne i meg er det de lange knivers natt.
For det som var er ikke mer.
og jeg møter meg selv i døra.
sniker meg ut bakveien, for å slippe å møte 
dem 
ham 
disse.
slippe å møte de som vet hva som har skjedd.

FAEN!

Fixer det ikke...

Bak sprinklene i et usynlig bur
vandrer reven hvileløst frem og tilbake

utenfor ser han mennesker som er
sammen
i hverandres frihet
bundet eller bindene
den gamle reven vet at klokken går
at tiden er i hans disfavør

bak sprinklene observerer han
livet i en verden utenfor verden
som han sirkles mer og mer inn i
en selvvalgt smerte
som ikke blir utløst
ikke kan utløse selv
han er for fri i sitt bur

desperat sult
vrir seg i hans innvolder
hans tenner flekker seg
han viser sine klør
desperat etter å få dekket primatets behov
for så å kunne
rulle seg sammen i hiet
tett inntil stammefrenden

hvileløst i natten
knuser han sitt bur
og stille kryper han inn i den mørke skogen
for å finne sin tomme hule
sammenrullet ensom for å holde varmen
venter han på en ny dag

Sort lys brenner på mitt bord
sier til meg
flammen i deg er mørk
sier til meg
din smerte er som meg
er i meg
omringet av seks små lys 
allikevel ser jeg ikke
rommet rundt
ser bare flammer i det sorte 
uten å bli opplyst

sort lys
lyser innover
nedover
mot det sorte rommet 
bygget av depresjonens mørke sten
som bare smuldrer hen til grus
med knivskarpe egger
jeg blør
sort voks

Hvis du ønsker å uttrykke

og erklære at du er en person

som må gjøre krav på mesteparten av tiden,

energien og oppmerksomheten til en annen for å være lykkelig,

og for å føle deg bekvem og trygg, så er du fri til å uttrykke det også. 

Men dette vil jeg si deg:

Hvis din egenerklæring omsettes til sjalusi overfor en annen,

en annens venner, en annens jobb, hobby eller andre interesser,

så vil sjalusien gjøre ende på din kjærlighet,

og trolig på den andres kjærlighet til deg. 

Den gode nyheten er at det å definere hvem du er

og hvem du velger å være,

ikke trenger å gå over i sjalusi

eller i et behov for å ha kontroll over andre.

En slik definisjon fastsetter på en enkel kjærlig måte

hvem du er,

og hvordan du velger at livet ditt skal være.

Deres kjærlighet til hverandre

vil vare ved,

selv når dere kjærlig og lidenskapelig jobber

dere gjennom de problemene dere måtte ha,

og uansett om kjærlighetsforholdets natur skulle

endre seg som et resultat av slike problemer. 

Du trenger ikke å avslutte

et forhold for å endre det.

Du kan egentlig ikke avslutte et forhold,

bare forandre på det.

Du vil nemlig alltid ha et forhold

til alle.

Spørsmålet er ikke hvorvidt du har et forhold,

men hva slags forhold du har.

jeg tente et lys
når jeg kom hjem
og jeg forsto da
at noen sliter

flammen er en energi
kan du merke den

den brenner for deg
slik mennesker
gjennom tidsaldre
har tent lys for hverandre
for de levende og døde

flamme av håp
tro
vennskap

Et hvitt lys
brenner jeg for deg

fordi du har gitt meg av din energi
et håp
en overbevisning som vokser dypt inne i meg
jeg er noe
er verdt noe
kan noe

da er et brennende lys
så lite
men allikevel
det jeg kan gi deg akkurat nå
som min takk

Det er av og til med oss mennesker
at vi er som små forlatte puslespillbrikker
fra et spill som noen har kastet
allikevell
selv en liten brikke har i seg selv verdi
for om du ser nøye på brikken
så finnes det ufattelige nyanser av streker og av farger
i akkurat den ene brikken

så forandrer det seg
verden
slik den blir i morgen
var den ikke i går
det er aldri det samme vindpust
som kommer tilbake
alltid et nytt
blandet inn i lukter
jeg ikke har luktet før
bilder av lys jeg ikke har sett før
smaker jeg ikke har smakt
drømmer jeg ikke har drømt
men det er liv
liv
og håp

det er så vanskelig det med å ønske
for hvor er håpet om det udefinerbare
når virkeligheten er en krattskog av umuligheter
som det er så lett å gå seg vill i
rive seg til blods på torner
en ikke ser i halvmørke
snubble i røtter som bare føttene merker
og vell ute av krattskogen er verden en annen
en det en trodde den var

da er det bare å ta fatt
løfte blikket
og tørre å utforske det uutforskede

De svarte spørsmålene 

Mitt hode er fylt til randen
av svart små grevlingøynespørsmål
de gnager og trygger og rygger
og spiser det en gang til

hvor kommer de fra disse dyra
som plager mitt øye og sinn
fra underbevissthetens mørke
en satan vil gjerne hit inn

når andre får se disse dyra
så plager det vette av dem
på tide å grave ned hode
sa strutsen
men rumpa var liken med

grevlingen ser i mørke
den vet hvor det finnes mat
og tygger opp strutsens rumpe
og raaaper og gliser lat

stillheten fyller skogen
og grevlingen går sin vei
for nå er det intet tilbake
som kan spises opp meg
(tenkte strutsen)

to øyne lyser og lever
for grevlinger ser ikke alt
en rev lurte grevlingen trill rundt
da var det at det virkelig smalt

Reven bet tvert over nakken
og grevlinger ligger som døde
det blikk'e no kors eller kiste
en steinrøys ble grevlingens øde
nå var det reven som vant

så letter reven på rompa
og vandrer fornøyd av sted
og håper den finne igjenn venner
i sola og varmen et sted

Kjenne varmen
fra
Høre hjerteslagene
i
Se pulsslagene
med
Kjenne forandringene
til
Varme tryggheten
hos
Da
Kroppenes forandrede farve rundt
smake på
Blodet strømmer gjennom
lukte på
Væskene blander seg
styrken kommer
Alt blir lys
Alt er lyd
Kraften var
kommet til Oss da
Stillheten
er
Å jord
å ild
Å luft
Å vann
Å Menneske Bli hos meg

POST FESTUM 

POST FESTUM

Rusen stiger ut av hjernen
blander seg med den eteriske nattetåken
fra en vinternatt ved fjorden

Aker brygge
er for en gangs skyld taus
jeg fryser nå

Det har Hun også gjort i dag
og jeg skulle så gjerne gitt henne all min varme
men jeg tør ikke
vet ikke hvordan

Tomheten slår meg i ansiktet
glade venners siste berøring gløder
ennå på mitt kinn

I klemmen deler vi døde hudceller
sa hun og varsomt omfavnet hun meg

Det faste gode håndtrykket fra ham,
en Jæger

Den siste ved vårt bord kastet ikke skygge

Vi gikk hver hver vår vei
De mot Øst og soloppgang
Jeg tilbake til mørket i Vesten

I vinternatten bortover Bygdø Allè
snakket gud pakistansk
gud åpenbart seg
via media
i den tause
mørkhudede taxisjåførens høytalere

Skru av
for gud sover nå
tenkte jeg og ga ham bra med driks

I regnet på Bygdø
så jeg plutselig hennes ansikt for meg
i skinnet fra juletreets kaskader av lys
som forlengst burde vært tatt ned

Hennes tindrende blå øyne
jeg ikke kunne måle dybden i
lyste av farver og streker
mens hun betraktet de to
som satt og spiste på hverandre
ved sidebordet

Diskre skisserte hun
den virkelige virkeligheten

Det forskende blikket hennes forfølger meg
inn gjennom min hvite dør
til det lukkede mørke rom

Hennes lukt er der fortsatt
Den kommer meg i møte og omfavner meg
fyller meg
Jeg er sulten
ingenting å spise

Brått hadde jeg innsett denne natten
at jeg lik Christian Krogh
har skuet den samme Oda
og at jeg lik ham også er en Olding

I skyggen 

jeg ante ham i skyggen
hvorfra han skulle bestige Henne
som hadde vært Oss

han gikk i ett med det gule løvet
fra det sorte fruktreet
som hadde båret våre to frukter

uten hud står jeg og gråter
ved floden av mitt liv
og kjente høstkulden sige nedover ryggen
lik tynne striper av blod

jeg forsto i mørket rundt meg
at han kom
fordi jeg ikke
lenger kunne lese hennes behov
da sommeren gikk over til høst

jeg forsto ikke
att alt lå hos meg
att ansvaret var i meg
att redningen av det liv vi hadde levet
var mitt

svaret
kom år for sent

mørket
og hans skygge ble usynlig
i stammen av livets tre
som en gang var oss

våkner opp
strekker hånden ut mot der det har vært noen før
min hånd griper fast
i bare luft
ensomheten legger seg over meg som et teppe
hvor kulden siger gjennom teppets masker
som ikke finnes
suget etter nærhet
etter lyder
smak
og etter et blikk
ensomhetens grå virkelighet
er en realitet

jeg stikker dype kniver i meg selv
og deler opp hjertet mitt i småbiter
elsker
og må dele det
men jeg kan ikke la være
å hvorfor er hele livet mitt
en reise i de samme spor som
både oda og og mennene hennes har gått før
og jeg kan ikke slutte å skjære biter av hjertet mitt

det er så mange mørke stier
hvor skogbunnen ikke helt kan skimtes

det er så lett å snubble i røtter og steiner
som bare ligger der som feller i mørket

er det fordi jeg har så mye tårer i øynene nå

jeg ikke ser hva jeg snubbler i

andre klarer det jo
å gå fort på disse stiene mener jeg

men de har så dårlig tid
livets maratonløpere

lurer på hva de må rekke
der de peser av sted med sine skritt-tellere
og lykt på lua så de kan se stien foran seg i mørket
men marken og maueren de moser i døden ser de ikke

heller ikke jeg som går i mørke med mine tårer ser de
for det går så fort

det er for mye som må rekkes
før etterpå

november

så kom isen
den var der bare plutselig
glass er skjørt
et skritt tilbake
utenfor mitt vindu blomstrer jordbær i november 

Duoen

Instrumentene stemmes
forventningen om en nyfødt improvisasjon
ligger tett i luften mellom oss

varsomt bindes mine fingre til tagentene
En c-dur akkord
alle akkorders mor
stablet uendelig over hverandre

en mollakkord i venstre hånd
som ligger
sub
under høyrehåndens
Dominante durakkord

jeg presser ned kvinten
fingeren vandrer frem og tilbake
mellom Kvart og kvint

bassen i venstre hånd
sub
dominant

jeg prøver å løfte fingrene fra tagentene
uten å lykkes
tonene fortsetter å vibrer
i smertens ihukommende adagio
tonene har varmet meg opp
mot smertens crescendo
til det nesten uutålelige smerte-endepunkt

ikke slutt å spill
ber jeg ordløst
ikke
nei
men det er hun som spiller førsteviolin
svetten siler nedover kroppen

full av gamle uønskede sår
røde renner av varme
legger seg over
og overdøver skriket fra mine lukkede sår
de som var engang
for lenge siden

blodet synkoperer i årene
Crescendo
Pause

etter stillheten etterpå
løst fra det som bandt meg til tagentene
reiser jeg meg opp
nå er det Jeg som griper dirigentstaven

*)(*



 

VIA DOLOROSA

Via dolorosa

(smertens vei)



Du delte min smerte med meg
lot meg nå grenser i meg selv
jeg visste var der
men ikke kunne finne fram til
for veien var mørk og ensom

Du ledet ferden inn i mitt sinn
dit hvor mørket rår
hvor gråten ligger
et baseng av tårer
som kan briste når som helst

Når den siste forløsende smerte
lar Atlantis stige opp over tårenes vann
er jeg der
jeg skulle latt meg lede
for lenge siden

grensene jeg ikke så
ga jeg deg
i undring og med trygg visshet
lot deg snøre meg fast til treet
og prisgitt din kunnskap
om egen smerte
ble jeg som en fuglunge
varsomt løftet opp
mot lyset


Dedikert til *Gulljenta*
som åpnet smertens port
 

SORT LYS

Sort lys brenner på mitt bord
sier til meg
flammen i deg er mørk
sier til meg
din smerte er som meg
er i meg
omringet av seks små lys
allikevel ser jeg ikke
rommet rundt
ser bare flammer i det sorte
uten å bli opplyst

sort lys
lyser innover
nedover
mot det sorte rommet
bygget av depresjonens mørke sten
som bare smuldrer hen til grus
med knivskarpe egger
jeg blør
sort voks

Dråpene

Bokstavene smelter

som iskalde dråper
faller de inn i sjelen
de brenner meg opp

huden i sinnet er så tynn
og det skalså få sammensatte bokstaver til
for å forme piggtråder som drepe meg
litt mer

hvite flammer skyter inn i mitt sorte sinn
pisker meg
knuser meg under setninger av knust armert betong

kroppen jeg er sperret inne i
omskapes til skikkelse av et pinsvin
som ruller seg sammen til en ball

piggene stikker hull på meg

Jeg er et tre
som står trygt plantet her
med grener som strekker seg ut til deg
mine grener bærer frukter med så mange smaker
du kan binde deg fast til meg
og kjenne min knudrete bark mot din nakne ubeskyttede hud
Du kan klatre i mine grener gynge deg frem og tilbake
eller klatre opp til toppen av meg
og sammen kan vi skue utover verden
du kan erte meg
bygge hytte i meg
plukke mine frukter
leke med meg
ri på min gren som kjenner tyngden av deg
og blir ett med din innerste hud
og morgenduggen i din kropp gjør mine blader glatte
du kan sette deg trygt inn ved min rot
og vite at du er beskyttet av mine grener
mot tårenes regn
gjemme deg i mitt løvverk
så ingen finner deg
jeg er et tre

SMERTEN SOM EN LEK

Smerten borer seg inn i meg
frigjør meg fra meg selv og til meg selv
det er som når solen smelter isen rundt knoppene
på grenene den siste vinterdagen
og vinterens flortynne liksvøp av is fordamper
og slipper taket
bundet til livstreets gren
står jeg og tar i mot det som gis meg

Jeg har ventet så lenge nå jeg kan vente litt til
Det mørkner ute
og det er lenge til våren

Mine forblindede sanser
kjenner lyden som av et onomatopoetikon >>Switch<><>